Nedfarten

4. juli 2016

Ekspedisjon Fjell Grønland Ski Ekspedisjoner

Les alle innleggene fra Grønland

I 25 dager hadde jeg hatt is under beina. I 18 dager hadde jeg gått avgårde og ikke sett stort annen enn is, ja også en gammel forlatt militær radarstasjon. Man føler seg ganske liten når man kryper ut av teltet om morgenen og går noen meter bort fra teltet for å trekke litt frisk luft og gjøre morgenens nødvendigheter. I 360 grader ser man is, horisont og muligens noen skyer på himmelen. Bare teltene skaper brudd i landskapet.

Og nå stod jeg altså der. Det var siste dag og det eneste som var igjen var nedoverbakke. For meg så var dette en av de større utfordringene. Uten pulk har jeg begynt å få litt kontroll. Har jeg pulk med stag, så har jeg fremdeles noe kontroll. Nå stod jeg der med en pulk som var større enn den jeg hadde trent med og i tillegg var det tau som var forbindelsen mellom meg og pulken.
(artikkel fortsetter under bildet)

Jeg hadde store planer om å ta det med ro på vei nedover, og det hadde jeg gitt beskjed om i forkant også. Jeg la meg bakerst og skled sakte av gårde. En av guidene slo følge med meg der bak og nedfarten bød på mange utfordringer for en stakkars vestlending, som definitivt ikke er født med ski på beina. “Hvis du får for stor fart og av en eller annen grunn må stoppe, så slipper du bare ut pulktauet og svinger opp i bakken for å redusere farten. Da vil pulken endre retning fordi du drar den sidelengs”, var en av beskjedene som lød før start. Og jeg skal si dere at det fungerer IKKE spesielt godt for en som ikke er så stødig på ski. For det første så tar det lengre tid å svinge til venstre enn det tar for pulken å bruke opp tauet. Prinsippet med at pulken svinger fordi jeg drar den sidelengs var egentlig nokså rett, bortsett fra at det var pulken som drog meg slik at jeg endret retning. Retning som i horisontal retning.

Så med en liten smule list, et par godt brukte feller og en god smule tålmodighet forserte jeg terrenget nedover. Litt over halvveis var vi blitt enige om å samles for så å renne siste partiet på egenhånd. Jeg hadde forsåvidt vært mer eller mindre på egenhånd allerede, men nå var det fritt frem. Og for meg så var det en av de største opplevelsene med hele turen. Jeg så havet og fjellene. Viste at jeg hadde bare de siste 7 kilometerne igjen med nedover før jeg stod med føttene på fast grunn igjen. Alt jeg hadde trent for og forberedt meg til, var snart over. Det var mange rare følelser som slo til på en gang. I tillegg var været riktig så bra.

Jeg sneglet med nedover de siste kilometerne. Stoppet og tok en del bilder og sørget for å spise og drikke. Det gikk stadig nedover og etter hvert begynte snøen å bli skitten igjen. Jeg husket at den var det de første kilometerne av turen også. Så rundet jeg en av de mange små ujevnhetene og tittet ned på en leir under etablering. Det var bare en svak nedoverbakke igjen og så var turen over. 187 timer på ski, 17 timer med stegjern og total avstand på 589 kilometer. Nå var det hele over. En siste natt på isen før helikopteret skulle komme dagen etter. Om ikke det var fargerikt følelsesregister oppe på isen, så ble det ihvertfall det nå.