Skyene over isen er hvite

28. juni 2016

Ekspedisjon Fjell Grønland Ski Ekspedisjoner

Les alle innleggene fra Grønland

Viste du at skyene farges av hvilket landskap som ligger under dem?

Når vi startet turen innover isen oppdaget vi at det lå uværsskyer i horisonten. Det stemte faktisk ikke, for det var bare skyene over isen som var veldig hvite. De skyene som lå over fjell var mørkere og så ut som om de var fulle av regn. Regnværskyene kom aldri innover mot oss. Eller, de gjorde faktisk det, men de endret farge når de kom innover. Dette fargefenomenet fikk plutselig en oppfriskning, for mens jeg gikk der i egne tanker og speidet utover isplatået så jeg plutselig en mørkere sky. Der borte, litt til høyre for meg, lå det en sky som var merkbart mørkere enn alle de andre skyene i horisonten.

Vi gikk avgårde. Pulkene var blitt mye lettere nå. Jeg hadde 10 liter mindre bensin og nesten 25 kilo mindre mat. 35 kilo av en pulk, som i utgangspunktet veide over 80, er merkbart. I tillegg var det flott føre den dagen og med den lille prosenten i helning nedover, hadde vi alle forhold med oss for en gangs skyld. Stormen hadde gitt seg og godværet hadde slått til igjen. Og mens vi gikk der hadde jeg oppdaget denne mørke skyen. Under den var det bare is, så jeg lot sky være sky og gikk videre.

Da vi kom noen kilometer lengre frem så oppdaget vi det som må ha vært en av de beste opplevelsene på isen. Det har vært mange gode opplevelser. Det å komme frem til Dye-II, det å nå Summit, det å oppleve uværet og mange mange flere. Nå var det derimot tidenes høydepunkt. De mørke skyene var nemlig et tegn jeg hadde ventet på lenge. Endelig, etter 18 dager i isødet, så vi fjell for første gang. (fortsetter under bildet)

Det var en helt ubeskrivelig opplevelse. Samtidig så var det litt trist. Det var et høydepunkt, samtidig som det var et tegn på at turen snart var over. Likevel tok vi oss tid til å feire og ta litt bilder da selvfølgelig. Den dagen vi så fjellene for første gang og ble liggende noen kilometer før nedkjøringspunktet var helt spesiell. Det var godt å se enden på det, men litt rart å vite at man snart var ferdig. Den nest siste dagen våknet vi til flott skivær. Bjørn hadde lagt om ruta litt, så nå skulle vi begynne nedstigningen kjappere enn planlagt. Den første dagen med skikkelig nedover var til stor motivasjon for flere av oss.

Det gikk i et forrykende tempo. Allerede etter to økter hadde vi rundet 7,5km og etter 3 var vi i nærheten av 12,5km. Are og Bjørn hadde seilt i forveien. De hadde bygget opp varder for oss slik at det skulle bli lettere å navigere. Relativt glatt landskap, fjell som forsvant bak horisonten til tider, i kombinasjon med lite skyer gjorde at det var vanskelig å gå rett på mål. Jeg tror alle var glade for å ha varder å søke etter på turen. (Fortsetter under bildet)

De siste kilometerne den dagen gikk unna i rekordfart. Vi stod og staket i nedoverbakkene og stemningen var helt formidabel. Om ikke så alt for lenge var det tid for siste camp på selve isen og om ikke mange dagene skulle helikopteret komme og hente oss.