Dekkvalg

19. mai 2019

Noe av det viktigste utstyret for langturen

I en årrekke brukte jeg kun terrengsykkel med typiske terrengdekk. Ikke bare når jeg skulle ut i terrenget, men også til asfalt-pendling og lengre asfalt-turer. Jeg pumpet dem knallharde og synes de rullet skikkelig bra. Det var først etter tilfeldigvis å ha lånt en hybridsykkel med helt andre dekk, at jeg fant ut hva et lett-rullende dekk virkelig var for noe.

Dekk og valg av bredder og mønster får overraskende lite oppmerksomhet i forhold til hvor mye de har å si for sykkelopplevelsen. Min erfaring er at mange sykler i Norge selges med mye grovere og mer knaster enn nødvendig. Folk flest bruker syklene sine i hovedsak på asfalt og gode grusveier – og det gjelder også terrengsyklene. Mitt tips for generelt smoothere – og ofte raskere sykling – er lavknast-varianter av trenings/ touringdekk. Her er noen tips som kan være nyttige for deg som ønsker å stå bra forberedt til sommerens sykkeltur. 

Aktuelle touringdekk kommer fra smale, lette og superraske, opp til ganske brede og tunge. Felles for de som har både asfalt og grus som bruksområde er at de har relativt lite mønster og lave, eller ingen, knaster. Det man mister av knaster og mulighet til å ta seg fram i løs sand og gjørme, tar man igjen med høyere fart på andre underlag og en jevnere og mer lydløs gange. 

Asfaltorienterte dekk ligger som regel mellom 32 og 37 millimeters bredde. De har veldig lite mønster/knaster og skal pumpes hardt, gjerne opp til 75 – 85 psi. På god asfalt vil de trille svært bra, nesten som rene landeveisdekk. De har som regel mindre lyd og vibrasjoner enn bredere dekk. Selv om vi snakker om til dels smale dekk, har de likevel fordelen av at de kan brukes med litt lavere trykk og dermed gi litt ekstra komfort på dårlig asfaltvei, noe som er aktuelt en rekke strekninger i Norge. Mange pendlere bruker slike dekk, grunnet det gode kompromisset av fartspotensialet og en viss komfort. Vekt på disse dekkene er gjerne fra 350 til 500 gram pr stk.

Allround-dekk som skal brukes både på asfalt og grus er typisk fra 37 til 42 millimeter brede. Dekkbanen kan ha diverse løsninger, med innskåret mønster (som man finner på bildekk), bittesmå og lave knaster, eller med en nesten glatt midtstripe med større sideknaster for grep i svinger. Den siste løsningen er særlig aktuell for typiske norske skogs- og fjellveier, som kan være av veldig varierende kvalitet. Erfaringen min er at man taper veldig lite fart på å gå opp noen millimeter i dekkbredde. Selv om dekkene blir noe tyngre og i teorien også gir litt mer luftmotstand, vil de ikke synke så lang ned og gi mer flyt på løse og sandete grusveier. Dekk på 40 – 42 millimeter har i tillegg fordelen av å kunne kjøres med lavere trykk og gi mye mer komfort på dårlig grusvei. Er du veldig usikker på hvilket dekkbredde du skal ha til bruk på korte og lengre turer, er det ganske safe med et dekk i denne bredden. Vekten på disse dekkene er gjerne fra 400 til 650 gram pr stk

Går man opp enda mer i bredde til 45 – 47 millimeter, begynner man å nærme seg terrengsykkeldekk i volum. Noen kaller disse dekkene for gravel adventures, ballongdekk, supermotard, can-do-all, eller «ekte» allrounddekk. Flere ivrige gravel-syklister bruker denne dekkbredden for trening, både på grus og asfalt. Man kan fortsatt velge å gå for dekk med lite mønster og svært gode rullegenskaper. Da har man samtidig mulighet til å ta inn på kjerreveier og enkle stier, forutsatt at det er tørre forhold. Dette er aktuelle dekk for eventyrsyklisten som ønsker å stå fritt til hvilket underlag de vil bruke på turen, enten det er med eller uten oppakning. Vekten på denne dekktypen er gjerne fra 600 til 750 gram pr stk.

Teksten er basert på en elle flere sesongers bruk av blant annet følgende modeller:

• Continental Ultrasport
• Continental Cyclocross speed
• Continental Contact II
• Ritchey speedmax pro
• Ritchey speedmax comp
• Maxxis Wormdrive
• Maxxis Overdrive maxxprotect
• Kenda Kwickroller