Til nå har jeg formanet om bruk av hjelm og lært deg å stå på sykkelen. En av de mest anvendte teknikkene på sykkel er oppoverbakkene, eller klatreteknikken. I tillegg kommer selvfølgelig nedoverbakkene, men oppover er som regel den man treffer på først.
I tillegg til at man trenger en del teknikker for å komme seg fornuftig oppover, så trenger man også litt grunntrening. Man blir fort sliten og når man blir sliten gjør man feil. Så her er det en fordel å trene styrke, utholdenhet og teknikk. Denne posten omhandler teknikker for å komme seg oppover.
Først og fremst vil jeg gjerne få poengtere en liten ting. Bakker som er så bratte og vrange at du må ned i aller letteste gir og har utfordringer med fremdeles, er mest sannsynlig lettere å gå opp. Eventuelt løpe opp om man trener eller er med i ritt. Så gjør løpende vurderinger.
De aller enkleste bakkene er greie å komme seg opp. Bakkene gir deg godt feste og er ikke så bratte at man trenger spesielle teknikker for å komme opp. Her er det spørsmål om å komme seg opp raskest mulig, med minst energibruk eller aller helst en kombinasjon av disse to. Disse bakkene kan både bli lengre og brattere, men uansett er det snakk om nok grep. Da er det et spørsmål om utholdenhet og styrke.
Kommer man derimot borti bakker med grus eller annet litt løsere underlag, så får man straks utfordringer når bakken blir litt for bratt. Du har muligens oppdaget det selv allerede, men en bakke som er litt for bratt blir guffen å reise seg i. Trikset er at man ikke må løfte rumpa fra setet. Dette gir lite rom for variasjon og krever at man trener litt på utholdenhet. Jo brattere bakken blir, jo større er sannsynligheten for at man mister grepet på bakhjulet. Det man kan gjøre er å flytte rumpa lengre frem på setet og legge overkroppen så langt fremover som man klarer. Det er viktig å få mesteparten av kroppen foran det som blir den vertikale linjen opp fra bakhjulet. Så lenge det bare er bratt med dårlig feste, så er det stort sett å bite tennene sammen og tråkke jevnt, men husk at du muligens kan kaste deg av sykkelen og gå eller løpe raskere.
I marka kommer man av og til borti områder som både har utfordrende underlag og hindringer. Da er det ikke lenger nok å plante seg lagt frem på setet og finne en god flyt. Nå må man borti planlegging, og det er kanskje her kunsten å sykle sti kommer inn i bildet. Her er det flere ting å huske på, men det aller viktigste er å finne et gir man tror man klarer hele bakken opp. Her er det stort sett øvelse som gjør mester. Man kan eventuelt sikte seg inn på områder der det er mulig å gire inn et gir lettere og trappe seg gradvis lettere giring. Det krever øvelse og kan gi utfordringer med å få jevnt pådrag.
Min anbefaling er derfor at du girer deg ferdig før bakken. Ikke nødvendigvis det letteste giret, men så lett at du klarer å komme deg hele vegen opp. Det neste er at du i god tid før det blir vanskelig, sikter deg inn på et spor du vil ta. Hvis ikke du klarer å bedømme dette på forhånd så stopp opp og ta den tiden du trenger. Det er dette som gir deg den treningen du trenger for å bedømme raskere neste gang. Når du speider oppover området du skal, så ønsker du å styre deg inn deler av stien som gir feste til bakhjulet og som ikke byr på for mange hindringer. I tillegg kan små partier hvor man får to pust i bakken, og kanskje den lille ekstra farten man trenger for å kaste seg på neste del, være gull verdt.
Også ved slike klatringer er det lurt å tvinge mest mulig vekt ned i bakhjulet og dette gjør man stort sett ved å sitte frempå setet og legge seg lengre fremover jo brattere det blir. Kommer det områder der du må bakpå for å få løftet styret, så kan det faktisk være nok å tråkke litt ekstra hardt en gang og to og trekke til seg styret. Når du kommer til det vanskelige partiet med bakhjulet må man sørge for å få såvidt god fart at man kan løfte med seg bakhjulet opp på kanten.
Så gjenstår det bare å få prøvd alt dette i praksis. Så få med deg sykkelen ut og begynn øvinga. Husk vekta foran bakhjulet for å komme deg opp.