Sykkeltyper (del 2)

1. februar 2017

BMXCyclocrossDownhillsykkelFjellsykkelStisykkelSykkeltyperTerrengsykkelTeknisk

Sykkelmarkedet har blomstret den siste tiden og forskjellige sykkeltyper har kommet til. Det finnes sykler for det meste, men i utgangspunktet kan de deles inn i to grupper. Sykler ment for bruk på vei, eller hardt underlag, og sykler ment til bruk utenfor vei.

Den siste tiden, er det likevel blitt mer og mer vanlig å krysse litt av egenskapene mellom sykkeltypene. Cyclocross er et veldig godt eksempel på dette. Det ser i utgangspunktet ut som en racersykkel, men med forsterkninger og litt andre dekk. Disse brukes faktisk på stier og terrengbaner på lik linje med en terrengsykkel.

Jeg har prøvd å lage en oversikt over de sykkeltypene som finnes. Kom gjerne med innspill hvis du mener noen mangler.

Sykler for terreng

BMX-sykkel

BMX-sykkelen er det nok mange som husker fra barndommen. Likevel er denne sykkelen totalt undervurdert. Det er faktisk mange konkurransegrener som benytter denne sykkeltypen. Sykkelen er liten og solid. Til forskjell fra barnesykkelen er BMX for større barn (eller voksne om du vil) bygget rundt kvalitetskomponenter. Noen velger et spesielt frinav som gjør det mulig for sykkelen å rulle både fremover og bakover. Andre sverger til å følge bakhjulet bakover med pedalene når bakhjulet tvinger dem bakover.

Cyclocross-sykkel

Cyclocross er på mange måter en racersykkel som er tatt med ut i marka. Tar man sykkelen i nærmere åsyn så ser man at det er visse forskjeller. Sykkelen har fått noe tykkere konstruksjon for å håndtere tøffere påkjenning. Mange av modellene har også fått skivebremser, da disse har noe kraftigere bremseegenskaper. I tillegg er det en fordel for bremsene å være så nære navet som mulig når felgen får seg en tur og to i gjørme og sølevann. Dekkene har også blitt byttet ut til en type med mer mønster på. Vinteren 2016/17 valgte de større varehusene å selge Cyclocross som vintersykkel.

Terrengsykkel

Det videste begrepet er nok muligens terrengsykkel. Terrengsykkel er i bunn og grunn den klassiske sykkelen som har fått bredere dekk, tykkere ramme og mer solide bremser. I tillegg er giringen noe lavere for å kunne sykle i mer ulendt terreng. Begrepet blir ofte brukt om billigere sykler som nødvendigvis ikke har en spesialisering. Under begrepet faller også den typiske grusorienterte terrengsykkelen, populært kalt Birkensykkel. Denne kommer i to varianter. En med demping bak og en uten. Felles for de to er at de somregel har opp til 100mm vandring.

Stistykkel

Stisykkelen er mer orientert mot sykling på smale stier i den marka man har rundt seg. Stisykkelen kommer som en spesialisering innen terrengsykkel. Den er mindre egnet for hurtig kjøring langs grusvei, men mer egnet til litt tøffere terreng. Ofte vil man høre betegnelsen som mild, normal og grov stisykkel. Uttrykket beskriver litt hva slags terreng sykkelen er egnet for. Disse syklene har også to varianter, typisk fulldemper (demping foran og bak) og såkalt hardtail (ingen demping bak). Ofte er det snakk om vandring mellom 120 og 150mm. De vanligste dimensjonene på hjulene er 27,5″ og 29″. Den siste tiden har også begrepet pluss kommet inn på markedet. Pluss  beskriver egentlig bare at dekkene til sykkelen er noe bredere enn normalt. Dimensjonen som har begynt å feste seg på markedet er mellom 2.8″ og 3.0″ bredde. Normal klaring på en grovere stisykkelramme er 2.5″

Fjellsykkel

Fjellsykkel eller All-Mountain/Enduro er i klassen over stisykkel. Her er vandringen enda litt lengre, gjerne 160-180mm. Når 27,5″ ble en standard diameter på hjulene, er det et mindretall av syklene som har mer enn 160mm. Fjellsykkelen er nok relativt lik Stisykkelen og i mange tilfeller brukes de om hverandre. Vandringen på fjellsykkelen er betegnet som enda litt lengre enn stisykkelen, men mange stisykler har 160mm i dag. Fjellsykler tenderer også til å ha enda litt slakere styrevinkler, dette for å kunne ta enda grovere terreng. Også her har begrepet pluss kommet inn i bildet.

Downhillsykkel

Downhillsykkelen begynner å bli en gammel rase. Tidlig så tok man sykkelen opp på en fjelltopp og satte utfor. Gjerne med det man hadde. Etter hvert så man behovet for å få demping og etter hvert bedre demping. En svakhet på sykkelen er opplagringen til styret, dette fikset man ved å benytte innfestingen som motorsykler benytter. Ofte blir denne betegnet som dobbelkrone. Downhillsyklene har til oppgave å komme seg fortest mulig fra toppen og ned. Her er det soliditet som gjelder og vekten blir ofte deretter. En downhillsykkel kan fort veie over 15 kilo. Sykkelen er solid, har store bremser og lang vandring på demperene. Over 200mm er normalt. De fleste downhillsykler har kun en klinge (tannhjul foran) og rundt denne er det statt inn en kjedefører. Dette er en guide som sørger for at kjedet holder seg på plass både på oversiden og undersiden av tannhjulet.

Fatbike

Fatbiken er heller ikke et nytt fenomen slik som mange skal ha det til. Allerede på 80-tallet var det fatbikes i produksjon, riktig nok i et veldig begrenset antall. Nå i dag har vi en rekke forskjellige typer fatbikes. Felles for disse er bredden på dekkene. En fatbike har gjerne 3.8″ brede dekk og felger fra ca 66mm og oppover. Tanken er at dekkene skal kjøres med veldig lavt trykk for å få avtrykket så stort som mulig. Jo større avtrykk man har, jo mindre marktrykk får man. Resultatet er at sykkelen nærmest flyter oppå snø og sand.

I dag er det stort sett 26″ hjul som selges av fatbike. Det finnes noen 24″ tiltenkt ungdom. Vekten på syklene kan fort komme opp i 15 kilo. I all hovedsak skyldes dette dekk og felger. Rammene er marginalt tyngre grunnet bredden. Navene er bredere, men ikke spesielt mye tyngre. Lageret og akselen i kranken er bredere, men heller ikke her spesielt tyngre. Resterende komponenter kan brukes om hverandre.

Fatbiken har begynt å falle i pris nå som flere konkurrenter har kommet på banen. Før måtte man gjerne ut med over 10 000kr for å få seg en fatbike med det billigste av komponenter. Nå i dag har prisen falt og komponentkvaliteten har gått noe opp.