Knirkejakten

30. mai 2014

Skitten sykkel

Det er en vakker aften. Sola legger sine siste varmende stråler opp langs fjellsiden og der befinner du deg. Midt på den idylliske stien. Lett oppover, noen små kneiker som lengter etter et par sykkelhjul. Du tar fatt i styret og tråkker litt ekstra for å møte den første kneika med fart. “Squææk!!” Forfjamset setter du forhjulet ned for tidlig. Rytmen forsvinner, men du redder deg i land og kommer deg halvhjertet opp. Du stopper opp og hopper av sykkelen. Setter foten i kranklageret og heller sykkelen til siden. Tråkker lett mot den for å lage sideveis press på lageret. Du står forundret og lurer på hva det kan ha vært. Setter deg på sykkelen igjen og tråkker videre. Neste kneik står for tur. Med en eneste tanke i hodet, møter du neste utfordring. Du tråkker til, alle sanser er i giv akt for å lokalisere en mulig lyd. “Squiiiaaak!!” Pokker også! Der var den igjen. Du er sikker på at det er kranken.

Alle mulige provokasjoner blir utprøvd, uten særlig hell. Hva kan det være? Så bærer det hjemover. Turen er ødelagt uansett. Frem med verktøyet og mekkestativet. Også begynner den. Knirkejakten!

Det finnes to typer knirk. Den mest vanlige er friksjon mellom to gjenstander. Dette kommer av ei skrue som er for løs, en flate som er for lite smurt og tro det eller ei, så kan det faktisk også være skruer som er for mye strammet. Felles er at knirket kan pågå ei stund uten at det er så alt for farlig, men til slutt vil det utvikle seg og ødelegge sykkelen fullstendig. Derfor er det greit å ta det med en gang.

Den andre typen er den virkelig farlige varianten. Nå er det heldigvis skjelden, men det forekommer. Den andre typen knirk er en gjenstand som slites i stykker på grunn av materialtretthet. Dette kan forekomme i og rundt sveisesømmer og på andre svake punkter. Det kan også forekomme i dårlige karbonlamineringer.

Så da er det ganske greit å ta for seg sykkelen når knirkingen begynner. Og det er mest sannsynlig at det er i eller rundt kranken det knirker når du tråkker. Derfor begynte jeg der. Alt så ut til å være i tipp topp stand. Så da gikk jeg videre på bakhjulet. Der var også alt i skjønneste orden. Så da var det å demontere bakdemper. Ledd for ledd ble dempeinnretningen plukket fra hverandre. Byttet alle lager når jeg først var i gang.

Selvfølgelig er det der man leter til slutt man finner feil. Ja, for man fortsetter jo ikke å lete etterpå. Opplagringen til selve demperen hadde en del metallspon i seg. Absolutt ikke bra, så da var det å slå ut foringen og presse inn to nye.

Har prøvd sykkelen en runde etterpå. Det virker til å være bra. Denne gangen tok det “bare” tre timer å finne kilden.