Det er servert

Av Christian Jensen10. mars 2014

Tilbakeblikk Trollheimen

På sykkeltur innover Jøldalen, fotograf Ola Endre Reitstøen
På sykkeltur innover Jøldalen, fotograf Ola Endre Reitstøen

En av de første turene i Trollheimen, fristet flere av mine turkompiser. En sen dag i september fant vi det for godt å ta turen opp i fjellet igjen. Vi avtalte oppmøte sånn passe tidlig, og la i vei rundt klokken 12. Høstværet var nydelig og fargene i fjellet skapte en magisk stemning. Det å kunne dele fjellturer med andre gjør turen mye bedre.

I etterkant har jeg sett på mange av turene og det forløpet som turen har. Og hver gang må jeg flire litt over hvor likt det kan være et bedre måltid. Vi møtes og begynner klargjøringen av syklene. Vi prater en del og viser frem nytt utstyr.

Så er forretten servert. Vi begynner turen med en liten transportetappe. Det prates mindre og de første tråkkene inntas i stillhet. Så er det ene kamskjellet spist og praten fortsetter igjen. Vi tar et sup av vannsekken og spytter alltid ut første munnfull. En sup til for å konstantere at vannet er smaker greit.

Etter en liten samtale er det tid for en liten mellomrett. Den første bakken, fremdeles på oppvarmingen, er servert. Det blir stille igjen. Det er kanskje ikke alle som nyter denne serveringen, den er litt tyngre enn forretten. Man møter litt motstand, men kommer seg forbi. Så løsner stemningen litt igjen og praten kommer. Det går etter hvert over til lengre diskusjoner og duften av hovedrett kommer snikende over landskapet. Vi speider utover store øde fjell. Skyer skaper fine mønstre på de grå fjellene. En og annen fugl som tviholder på restene av sommer. Vi stopper opp litt og tar oss tid til et par bilder.

Så er hovedretten servert. En fantastisk sammensetning av smaker. Smale stier, små kneiker, stein, røtter og bekker. Vi jobber oss igjennom fatet. Treffer på alle de gledene som retten har å tilby. Oppdager nye sammensetninger vi aldri har tenkt på før, ja faktisk sammensetninger vi ikke viste var mulig. Plutselig stopper en oss av opp. Slipper bestikket og finner frem tannpirkeren. Punktering! Det må ordnes kjapt så ikke retten blir kald. En rask runde med dekkspaken og inn med en ny slange. Så plukker vi opp bestikket igjen, selv om hovedretten nærmer seg ferdig. Vi skraper de siste restene over fatet for å få med oss all den gode sausen. Og så er fatet tomt. Vi har stoppet opp litt. På tide med en liten pause igjen. Praten begynner og vi speider oppover fjellsida. Den får vente litt nå, neste mellomrett.

Til slutt må vi ta stoppe diskusjonen. Den neste mellomretten er enda litt fyldigere en den første. Litt tung å svelge på et vis, men fremdeles riktig så god. En del av sammensetningene fra hovedretten gjenspeiler seg i den. Små kneiker har blitt litt større, det mangler bekker, men til gjengjeld er det flere røtter, ja faktisk en del grupperinger med større stein. Helt til slutt er det en liten del av tallerken vi alle har spart. Skyene har nærmet seg faretruende den siste perioden. Avslutningen på mellomretten har en viss bismak. Den er på langt nær så varm som da den var servert. Faktisk har den falt nesten 15 grader og har tendenser til frost i kantene. Haglet slår mot oss. Det har blitt ufyselig. Vi kjemper oss mot kanten, og så er heldigvis bismaken over. Vi legger fra oss bestikket igjen og lukten av dessert slår mot oss. Stemningen lysner og det samme gjør været. Praten tar seg opp igjen og vi står ovenfor høydepunktet på hele turen.

Desserten er servert. Med nykvernet kaffe, noe godt i et lite glass og en flora av krydder, sukker og krem. Vi slipper oss utfor kanten. Desserten leker med hjulene nedover fjellsiden. Det er dette vi har ventet på i hele dag. Selv om det fysisk er tidenes nedtur, er den mentalt oppbyggende. Selv om vi definitivt ikke har plass til noe som helst etter alle rettene vi har vært igjennom, er det alltid plass til dessert. Og skjeen graver seg igjennom raskere enn tenkt, men det er så godt. Så var skåla tom. Vi står atter en gang ved veien. En av oss plukker opp skåla og sleiker den ren. Den lille omveien gir ikke stort, men etterlater seg en smak som varer bittelitt lengre.

Så skjenkes en liten runde til med nykvernet kaffe og enda litt godt i glasset. Praten tar seg opp igjen. Vi diskuterer dagens måltid. Veien nærmer seg slutten og vi svinger av ved parkeringsplassen. Et klapp på magen og en forsiktig rap senere, står sykkelen på taket. Alle er enige om at måltidet var riktig så vellykket. Vi ønsker god tur hjem og gleder oss allerede til neste gang.

Legg inn en kommentar