De første turene

11. mars 2014

Den første turen jeg begav meg ut på, var kanskje ikke den lengste. Jeg husker det ikke akkurat som om det var i går, men jeg har en del minner fra perioden da jeg begynte å sykle.

Nakamura

Sykkelen kom i hus etter et besøk hos Intersport. De hadde salg på alt av fjorårets modeller. Og de hadde nøyaktig en igjen i min størrelse. Jeg trakk raskt konklusjonen om at denne var tiltenkt meg, og etter å ha tatt sykkelen ut på gulvet og prøvesittet litt så var det ikke lenger tvil. Jeg bare måtte kjøpe den sykkelen. En Nakamura Summit Precision 2008 modell. Den siste utgaven som kom med v-bremser. I utgangspunktet veide den 10,2 kilo med pedaler. Det meste på sykkelen var tiltenkt grus. I dag ville man mest sannsynlig markedsført sykkelen som “Birkensykkel”.

Og der stod jeg, påkledd i passende treningsutstyr. For anledningen en joggedress, med sokkene på utsiden av buksa for å ikke få den i kjedet. Splitter nye Shimano MT31 terrengsykkelsko, splitter ny hjelm og ei Elexia drikkeflaske som var minst like grønn som sykkel og rytter. Et virkelig syn for Guder.  For illustrasjon skulle jeg absolutt hatt et bilde. Heldigvis så tok jeg ikke det den dagen. Den venstre klikkpedalen fikk føle skofestet for første gang, og etter et par vaklende tråkk var høyre sko også på plass. Etter en to, tre tråkk var jeg i farta. Første turen på sykkelen gikk oppover Klæbuveien. For de som interesserer seg for slikt, så bodde jeg den gang i Trondheim. Klæbuveien er veien som en gang var den rette, rette som i minst mulig omveier, linje fra Trondheim sentrum til Klæbu. Jeg hadde avtalt med en studiekompis at vi skulle ut og lufte sykler. Og det er denne første turen som har gitt meg et par uforglemmelige minner.

Veien rundt Jonsvatnet

Etter en relativt behagelig tur, skulle jeg sette foten i bakken. Problemet med klikkpedaler er imidlertid at de må vris for å løsne. Full av uvitenhet, og ingen erfaringer å berike mitt nyfrelste sykkelsinn med, gikk jeg med forbauselsens uttrykksløshet fra syklende til stillestående, og deretter i grusen. Ikke et ukontrollert svalestup, men mer som i sakte film. Sakte film med mørk stemme som sier “nooooooooh” og en dertil egnet grimase. Slik endte jeg langflat med albue og skinke først. I et desperat forsøk på å redde lakken på sykkelen, sørget jeg for å lande med meg selv før sykkelen. Jeg rullet rundt og ble liggende halvveis på ryggen, med begge bena godt festet til pedalene og hendene fremdeles på styret. Det er nå kompisen kommer ut. Han holder merkelig nok fatningen og spør om jeg er klar for en runde. Jeg svarer like behersket at jeg er det, men at pedalene må justeres litt.

Nidelvstien

Tiden leger alle sår, og pedalene ble fort en vane. Etter hvert som jeg opparbeidet meg mot og nok viljestyrke, ble turene lengre og tyngre. En av ambisjonene jeg hadde var å komme meg rundt Jonsvatnet på under to timer. Det ble mye trening. Etter hvert som jeg innså at jeg måtte finne på noe for å variere litt, la jeg meg ut på min første skikkelige tur i marka. Jeg hadde hørt mye godt om Estenstadmarka og la i vei oppover i retning Dragvoll. Klæbuveien til Dragvoll er noen høydemeter, og jeg var god og varm når jeg endelig kom meg til marka. Sykling i terrenget er noe helt annet enn sykling på grus. Det fant jeg fort ut. Det er noe med alle de små bakkene som gjør turen til en lang intervalløkt. Og her i marka fant jeg virkelig mitt egentlige jeg. Det viser seg at jeg har en iver i meg som ikke ønsker å prestere maks over lengre tid, men heller vil prøve på en serie med små utfordringer. Det er ikke gleden ved det å komme i mål, men alle de små gledene underveis. Dette fant jeg ut på vei oppover mot Lomtjønnmyra. Målet var i utgangspunktet heller ikke Lomtjønna, men Estenstadhytta. Det begynte med en lang serie av “jeg orker ikke dette”. Første bakken fra Bekken og oppover grusveien til Estenstad er bratt. For en utrent stakkar som meg, var den veldig bratt. Så da jeg var halvveis i bakken og kom til ei flate, var fristelsen større rett frem enn rundt 180-graderen, som i tillegg gikk enda mer oppover. En liten nedoverbakke endte rett i tidenes verste stigning. Jeg bet tennene sammen og kom etter hvert til noe jeg trodde var utveien. En liten høyresving og noe som så ut som ei flate. Og det var virkelig ei flate, i cirka 40 meter. Før jeg havnet i et løsgrusinferno, ja jeg snakker virkelig om løsgrus. Ikke sånn singel du har i innkjørselen, men den naturlige varianten. Den som har havnet på traktorveien etter at vinteren har gjort sitt. Jeg hadde egentlig ikke noen sjanse, men jeg beit tennene sammen. Jeg skulle opp! Og det var på toppen av denne bakken jeg innså at alle de små bakkene kom til å gi meg mye mer trening enn å prøve meg på sekunder og hundredeler rundt Jonsvatnet.

Lomtjønna

Og av en eller annen merkelig grunn så velger jeg nå altså å utsette meg for disse bakkene, selv om de er som tortur å regne. Legger og lår protesterer hemningsløst, ja til og med armene deltok i protesten til tider. Progresjonen var lite målbar, men jeg hadde det morsomt. Jeg tok meg selv i å studere omgivelsene mer og mer. Og etter hvert så innså jeg at det å studere omgivelser var et tegn på at overskuddet begynte å bli merkbart. De bratte bakkene var fremdeles bratte, men ikke lenger så voldsomme. Jeg hadde gått fra å være lat kontorrotte til å bli mer aktiv. Og det var virkelig deilig.