Jakten på den røde blink

18. februar 2014

Baklys

Først har jeg lyst til å presentere meg selv. Jeg er en aktiv “til og fra jobb”-syklist fra Trondheim, på 31 år. Har en lidenskap for å sykle i marka, som har fått en nedprioritering etter at vi har fått 2 nydelige barn. Da Christian lurte på om det var noen som hadde lyst til å skrive ett gjesteinnlegg, så tenkte jeg hvorfor ikke. Jeg har mine timer på en sykkel og deler gledlig mine erfaringer og tanker med resten av verden.

Som småbarnsforeldre så er det mange som ser at den tiden man hadde for å stikke en tur til skogs etter jobb, sakte men sikkert forsvinner. Å planlegge en tur før legging er utført, er bare å glemme. Å etter legging så er det fort at man kan havne i den gode sofaen, for å slappe av litt før en ny dag starter.

Å ha den gode bufferen for å kjøpe det man ønsker av utstyr til både sykkel og syklist sakte men sikkert blir spist opp av barnevogner, ull klær, sko og alt det ungene bare må ha. Det er snakk om prioritering. Og ja. Man setter fort sine barn over sykkelen, som står i boden å støver ned.

Det som fort blir eneste mulighet til å få brent av litt rastløshet, blir fort sykling til og fra jobb. Og det er da det røde blink syndromet slår til. Du ligger i et fint tempo ,med en puls på 60-70% og flyter igjennom en tidlig vintermorgen. Runder en sving og hva får du se? Langt der fremme ser du silhuetten av en syklist med rødt blink bak på sykkelen.

Du kjenner at det kribler i lårene og at tempoet sakte men sikkert går oppover. Silhuetten nærmer seg sakte, men sikkert, og du klemmer til. For det er viktig å passere med en såpass fart at han/hun ikke greier å henge på.

Når det gjenstår ei luke på 10 – 15 m, så kjenner du at hjerte dunker og at pusten blir tyngre og tyngre. Kikker ned på pulsklokken/computeren, og ser at du ligger på 90% ++. Tempoet er så stort at du bare blåser forbi, med en fart som man skulle tro at man var med på ultra birken.

Etter man har passert den stakkars syklisten, som var på vei til en eller annen jobb, er det på tide å roe ned. Få ned hjerterytmen og en god pust igjen. Men hva er det som dukker opp igjen langt der fremme…. ?

Nå har jeg vært en aktiv syklist, til og fra jobb, i ca 5 år. Jeg har sagt til meg selv utallige ganger: “Nå skal jeg ha en rolig sykkeltur til og fra jobb”. Kjøre en restitusjonsdag kan man nesten kalle det, enda har jeg vel til gode å greie det.