Gråfjellet rundt

26. august 2013

Kart hentet fra layer hos Norgeskart via MyTracks app.

• Lengde: 22,3km
• Underlag: 20% grusveg/kjerreveg, 80% tursti/terreng
• Høydeforskjell: 350m
• Beskrivelse: Nils og meg bestemte oss for å ta en tur opp til Trollheimen igjen. Denne gangen tok vi bilen helt inn til stolheisen ved Minnilla. Vi benyttet oss riktignok ikke av denne fordi vannet i elva var såvidt lavt at vi utfordret skjebnen og syklet over. Vi ble våte ja. Vel over og et par sokkevridninger senere, så var vi på vei oppover i retning Svartdalsætra. Etter en kilometer møter veien stien som kommer fra stolheisen. Vi tok av her og fortsatte opp på østsiden av Gråfjellet. De første 2,8 kilometrene er bratte. I snitt ca 9,2%, men de siste 3-400 metrene åpner seg og man går opp i et helt fantastisk område. Det kan nesten ikke beskrives som annet en magisk. Det fine med denne runden er at stien går stort sett bare en vei. Det er bare å følge de røde merkene til Turistforeningen. Gjør man det ender man tilslutt ved Jøldalshytta. Etter det første 2,8 kilometrene er det litt flatt så litt mer oppover før den første utforkjøringen kommer. Det er knappe 30 meter i høydeforskjell, men det er morsomt etter å ha klatret såvidt mye. Så bærer det litt oppover igjen før man tipper over kanten mot hytta. Og nå kommer den store gleden: Fra 1029 moh til 683 moh. 346 høydemeter i forskjell. Det er veldig variert nedover. Litt småstein, litt store stein, lite røtter og noen små fall. Nils har mer flyt enn meg og flyr avgårde. Selv synes jeg det er himmelsk så det er nok av morro for oss begge. Den siste nedkjøringa mot Jøldalshytta er brattere. Av en eller annen grunn så går det lettere for min del her. Trives i bratte områder uten små dropp eller fall. Fra Jøldalshytta er det grusvei igjen. Det er ikke lange stykket, men nok til å få litt transportetappe i beina. Man følger skiltinga til Gjevilvasshytta. Pass på å se etter stimerkene. Etter at man har skilt seg fra veien til Trollheimshytta, så er det enda et veiskille. Dette går over en bekk og kan være vanskelig å oppdage. Når man først finner dette skillet så går turen oppover ganske greit. Det er ikke for bratt og heller ikke for mye røtter og steiner. Det som kan være utfordringen er at stien er gått relativt dypt i terrenget og pedalene slår borti kanten ofte. Etter en lengre klatring så skiller stien seg. Man går fra merket sti og inn på en mindre sti som kan være vanskelig å se. Det er her eldoradoet åpenbarer seg. Herfra og 6 kilometer fremover er det smal sti. Den går først litt oppover og så flater den ut. Så tipper den forsiktig nedover og bare flyter avgårde. Flyter og flyter! Nevnte jeg flyter! Det er himmel på jord for en stisyklist. Selv er jeg ikke 100% i flytform, men Nils freser avgårde. Det er så soleklart at jeg skal tilbake igjen hit igjen. Stien slutter brått i en utforkjøring. Bratt og rullende grus. Så krysser man en krystallklar bekk og klatrer opp i lia på andre siden. Så står man plutselig ved Svartdalsætra og grusveien leder deg ned igjen til Minnilla. En fantastisk tur. En slitsom tur! Vel verdt hvert eneste minutt!
• Passer til: Har du lyst på en tur i terrenget og er litt lysten på en fjelltur uten å ha for god trening, er dette en fantastisk runde. Turen byr på en del klatring, men det fine er at klatringen er bratt og brutal mens utforkjøringene er lange og slake. Du får med andre ord maks glede av turen. Det er sti og terrengsykling på sitt beste, så de minste bør nok skånes fra denne turen. En veldig ivrig 14-åring bør nok klare det, men med en del erfaring fra før av.
• Garmin-aktivitet: http://connect.garmin.com/activity/364818350