Våren har endelig ankommet. Fuglene synger, bjørka spretter, været blir varmere. Og som seg hør og bør, har undertegnede begynt å sykle i marka. Av en eller annen grunn fant jeg da ut at Styggdalen er en fin plass å legge en av mine første turer til. Egentlig brude navnet være nok til å snuble litt i varsellina, men ikke denne gang. Med friskt mot satte jeg avsted. Først ned til Tempebanen og opp langt Nidelva. Stien var stort sett bar og fin, men med veldig våte partier. Spesielt i svingene under hovedveien. Vel fremme ved Nedre Leirfoss kravlet jeg videre oppover til øvre. En liten svingom rundt Utleir, også bar det oppover til Steinåsen. Herfra skulle jeg da innover til “Myrene” og Bekken.
Det var her det begynte! Nydelig grussti oppå, søkkvåt myr/grus på undersiden. Dekkene spiste seg nedi og jeg kjempet dem opp igjen. Kombinasjonen av formdal (antonym: Formtopp) og ufint føre gjorde turen fra Steinåsen og over til Bekken rimelig lang. Av en eller annen innbitt grunn fortsatte jeg videre opp mot Styggdalen. Tidligere nevnte kombinasjoner ledet meg ned på minste klinge foran. Sakte, men sikkert kom jeg meg halvveis opp Styggdalen. Der møtte jeg snøen!
På merkelig vis kom jeg over toppen som kalles Månen. Og derfra er det bare nedoverbakke. Og her gikk det opp for meg hvorfor jeg sykler oppover. Det er fordi det er morro å sykle ned etterpå. Utforkjøringen gikk som en lek. Den nybygde sykkelen oppfører seg eksemplarisk og danser over røtter og småstein. Det tok ikke mange minuttene før jeg stod ved Bekken igjen. Formen var faktisk så fin at jeg la til en ekstra runde om Angeltrøa.
Så da kan jeg vel trekke konklusjonen om at våren har kommet og at formtangenten bør få seg en rimelig bratt posisjon.