Nedover sa du?

Les alle innleggene fra Grønland

Vi hadde nådd Summit og nå var det altså bare nedoverbakke igjen. Det med nedover var vel en sannhet med visse forbehold. For det første var det ikke akkurat den bratteste nedoverbakken. For det andre så var underlaget litt trått. Resultatet var egentlig at det føltes omtrent som før.

Oppstramming av telt i kuling (Foto: Are Opstad Sæbø)

Du har kanskje vært borti det selv noen ganger også? Du begynner å gå også føles kroppen litt tung. Nesten som om du ikke helt har dagen. Likevel går det ganske greit. Det er sannsynligvis fordi du har gått i svak oppoverbakke. Sånn har turen vært siden starten. Ikke det at jeg ikke har hatt dagen, men at det har vært litt tyngre enn den store flata skulle tilsi. Når jeg har sjekket GPS-en etter endt dag har jeg skjønt hvorfor. Som oftest har 1-300 høydemeter vært forklaringen.

Men nå begynte gravitasjonen å spille på lag. De lange flatene ble litt lettere. Derfor fant moder natur ut at hun måtte kompensere litt for dette. Det sørget hun da for med å slenge inn litt snøskavler og litt mer vær. Nå virker jeg kanskje litt negativ igjen, men jeg synes det var artig med litt variasjon. Russerne kaller det Sastrugi, i Norge har vi ikke noe nevneverdig godt ord på det. Det kan minne litt om snøskavler, men snøskavler er laget av at vinden hoper opp snø. Sastrugi er laget av at lett snø fjernes av vind og den mer kompakte snøen står igjen. Det er vist mulig å finne Sastrugi man er nødt til å gå rundt og ikke over. Det fant vi heldigvis ikke, men den Sastrugien vi fant gjorde det desto mer utfordrende å gå på ski.

En liten ekstra bonus kom i form av vind. Og denne gangen var det skikkelig vind. I starten av turen ville vi nok ha tatt dag værfast, men nå skulle vi da altså ut å gå. Det blåste Stikker og stein, som Bjørn til tider brukte å si. Pakking av teltet og pulken gikk litt saktere og vi måtte pakke inn all bar hud for å unngå frostskader og solbrenthet, ironisk nok på samme tid. Vinden og kulden gjorde effektiv temperatur veldig lav. Det at det ikke var stort skydekke, men at det var snøføyke som dekket for solen, gjorde at det var en million små speil (snøkrystaller) som reflekterte solstrålene i alle retninger.

Tro det eller ei: Stormdagen var en av de artigste dagene vi hadde på isen.