Trekanten på sykkel

Av Christian Jensen8. september 2014

Trollheimen Turer

Trekanten kart
Trekanten kart
  • Advarsel: Denne turen passer definitivt til et fåtall av syklister! Det er langt og til tider svært krevende
  • Lengde: 70km
  • Underlag: 24% grusveg/kjerreveg, 76% tursti/terreng
  • Høydeinfo:
    • Høydeforskjell: 788m
    • Stigning: 2150m
    • Hellning: 2150m
  • Passer til: Jeg er faktisk litt i tvil om hvem denne turen passer til. Du må være sånn passe gal. Vite hva du går til og kunne akseptere at det du trodde du gikk til faktisk viser seg å være helt feil. Trekanten på sykkel er hard nok til fots på tre dager. Den er KNALLHARD på sykkel over to. Skulle du likevel føle kallet så er det bare å ønske god tur, for det er en opplevelse av de skjeldne!
  • Garmin-aktiviteter:

Beskrivelse


De siste årene har jeg vurdert å sykle trekanten. Jeg har vist at det er mulig, men var nok ikke 100% klar over hva jeg faktisk gikk til. Øyvind og meg bestemte oss for å ta turen i september. Været var upåklagelig. 15-20 grader, lett bris og noen skyer som sørget for jevn og fin temperatur. Vi kom oss opp til parkeringsplassen Kleiva. Her stopper de fleste som skal innover til Jøldalshytta. På forhånd hadde vi bestemt oss for at dette skulle vi ta i rolig tempo.

Etappe 1


Utsikt fra Skrikhø
Utsikt fra Skrikhø

Vi rullet stort sett innover til Jøldalshytta for rett etterpå begynte alvoret. En jevn og fin stigning oppover vestsiden av Gråfjellet gav varme i kroppen. Så skiller stien lag i øvre del av Svartdalen. Her møtte vi stigningen oppover mot Skrikhøa. Skrikhøa var den første toppen vi skulle over. Den bratte bakken fikk pulsen opp, men det tok ikke så veldig lang tid før vi var opp på toppen (1061moh). Så bar det bortover på fjellet. Skrikhøa er dekket av skiferplater/stein. Det er veldig spesielt og til tider utfordrende å sykle på. De skarpe steinene sliter også ganske mye på dekkene.

Så kom turens første skikkelige utforkjøring. Det var nedover mot Minilla. Ved broa var det på tide med et aldri så lite måltid. Siste del av etappen gikk opp fra Minilla igjen. Stien snor seg rundt Falkangerhøa og videre mot Høghøtjønna og Tyrikvamfjellet. Her traff vi på bjørkeskogen og et helt lass med stein som har bestemt seg for å ligge i stien. Etter en passende mengde med knoting kom vi oss ned til litt mer sykkelbar sti igjen og siste delen ned mot Gjevilvasshytta gikk som en lek. Et måltid ved Gjevilvasshytta ble det også.

Rømmegrøt med utsikt
Rømmegrøt med utsikt

Etappe 2

Mette og gode satte vi avgårde fra Gjevilvasshytta og nedover mot første stigningen på andre etappen. Det viste seg etter hvert at den kom til å ta skikkelig på. Vi dyttet syklene mer eller mindre opp hele fjellsida langs Gravbekken. Så krysset vi omsider bekken og fortsatte innover mot Kamtjønnin på 1147moh. Her ble det mye knoting igjen. Stien gikk langs et område med mye store stein og avslutningen på slitet oppover gikk over Riarskaret. Den siste kneika opp var helt tung og utmattende, men omsider var vi på toppen og så utover Fossådalsvatnet og skimtet dalen med målet vårt i det fjerne.

Ned på andre siden av Riarskaret var minst like slitsomt, men omsider var vi nede ved vannet og fortsatte på sykkelsetet for første gang på mange kilometer. Ferden gikk i lett terreng til en forandring, men vi ble etter hvert klar over at vi antagelig ikke kom til å rekke frem til Trollheimshytta i dagslys. Siste del av etappen gikk over Mellomfjellet og helt ut på spissen av fjellet før vi nærmest stupte nedover mot Trollheimsytta. Det var mørkt og vanskelig å se merkene. I tillegg var det mange svarte hull i mørket som viste seg å være bratte stup. Etter flere timer med fomling kom vi oss ned til hytta. Etter en liten matbit sovnet vi kjapt.

Etappe 3


Morgenen etter våknet vi tidlig og fikk i oss litt mat før vi fortsatte. Vi hadde i utgangspunktet tenkt oss over Geithetta, men turen dagen i forveien satt så godt i beina at vi bestemte oss for den enkle løsningen igjennom Svartådalen. De første kilometrene ble det mer bæring enn sykling. Det er riktig nok ikke så mange høydemetrene, men det er en massiv mengde med store steiner over alt. Så flatet det ut litt og det ble sykkelbart igjen. Likevel ble vi til stadighet avbrutt av partier med sykkelløfting og mye knoting.

Når vi endelig oppdaget Retåssætra i det fjerne ble stien også lettere. Vi kunne sykle i passende tempo igjen og smal sti ble etterhvert til bredere sti og tilslutt var vi på grusvei igjen. En av høydepunktene på turen var å se stien, som vi dagen i forveien hadde syklet opp på vei mot Gjevilvasshytta. Det aller største var nok å se flagget til Jøldalshytta i det fjerne. To slitne syklister doblet omtrent hastigheten sin og det tok ikke mange minuttene før vi satt på hver vår stol med en iskald Cola og ei nystekt svele med rømme og syltetøy.

Så var det bare sjarmøretappen igjen bort til parkeringsplassen.

Kommentarer

  • Hege

    Grattis med vel gjennomført :-) Tror jeg nøyer meg med å gå turen på tre dager.

    • Christian Jensen

      Christian Jensen

      Takk for det Hege. Det var litt av (eller skal jeg si mye av) en tur. Flott opplevelse. Herlig å ha gjort, men det blir nok ei stund til neste gang :)

Legg inn en kommentar