Hva med Downhill?

Av Christian Jensen8. november 2017

Annet

Tar man bort litt av gleden med å ta heisen til topps? Eller er det som med slalom og langrenn? Jeg har aldri prøvd downhill før, så det var riktig spennende å få downhillsykling i gavekort til jul.

Downhillsykkelen kan minne mye om en stisykkel. De har samme forfedre, men i løpet av de siste tiårene har den blitt enda mer solid. Det er en ting man ikke trenger å fokusere så mye på med en downhillsykkel og effektive tråkk. En stisykkel eller en terrengsykkel skal fungere godt oppover. Det at den gynger eller bobber når man bruker pedalene, er veldig ineffektivt. Nedover er det ikke så farlig. Her er det oftest eksplosive tråkk over en veldig kort periode som setter fart på sykkelen også utnytter man svinger og fall i løypa til å få ytterligere fart. En stisykkel kan veie rundt 12 kilo, mens en downhillsykkel gjerne er tyngre enn 15 kilo.

Så var dagen kommet og jeg stod i utstyrsboda på Hafjell. Jeg fikk servert beskyttelsesutstyr i form av kroppsrustning (ryggplate, brystplate og albubeskyttelse sydd inn i en stor helsegenser) og kne- og leggbeskyttere og en stor og solid hjelm. Så var det klart for sykkelen. Jeg fikk servert en Scott som var forhåndsinnstilt til meg siden jeg hadde booket på forhånd. En stor og solid bamse (sykkelen altså) med dobbelkronet gaffel og overraskende lite feite dekk. Faktisk var det samme dekkene jeg sykler på til vanlig og det var ganske betryggende.

På vei oppover i gondolen
På vei oppover i gondolen

Neste oppgave var å komme seg inn i gondolen. Det gikk overraskende lett å få sykkelbeistet inn og så var det bare å sveve oppover mot toppen. I gondoler er det finn utsikt og man får seg en liten pause. Det skulle jeg virkelig trenge etter hvert, men mer om det senere.

Gondolen kom seg etterhvert til toppen og det å få sykkelen av var like greit som å få den på. Jeg trillet ned fra rampen og bort til kartet. Jeg hadde jo sett på kartet før, men tenkte at det sikkert vart greit å ta en siste sjekk på det før jeg satte utfor.

Siden jeg ikke hadde prøvd downhill før, bestemte jeg meg for å stige i gradene løypemessig. Det tror jeg nok er ganske smart når man skal prøve ting for første gang. Så det ble Parkløypa på første turen. Fra stisyklingen har jeg for vane å legge sykkelen mer enn jeg legger kroppen. Det gjorde jeg i løypa her også. Det viste seg å fungere riktig så bra. Sykkelen fór nedover og de doserte svingene gav god fart. Et par doseringer og oppoverbakker kom en smule overraskende på og et par av gangene var jeg nære ved å høvle rumpa på bakhjulet.

Nede ved midtstasjonen var det ingen andre grønne alternativer enn familieløypa, så jeg tok denne ned til jeg traff på Desserten. Midtpartiet med familieløypa var ikke så veldig givende, så på neste turen valgte jeg å prøve blåløyper nedover. Det var ikke noen sak å gå for blåløyper. De gikk fort og stort sett smertefritt. Et lite mellomparti svingte jeg inn på ei rødløype også (Brattløypa).

Så var det tid for å komme seg enda lengre opp. Jeg tok gondolen igjen og syklet Parkløypa ned til Midtstasjonen og tok stolheisen oppover til toppen. Her var det et utvalg av blå, røde og svarte løyper nedover. Jeg begynte med Moe’town. Det var skikkelig artig. Etter hvert som jeg syklet på meg litt overbevisning og dumdristighet så tok jeg meg et par turer i rødløypene fra toppen også. Her gikk det til tider litt for fort og et par ufrivillige hopp holdt på å ende litt stygt, men etter hvert fikk jeg kontroll på det også.

Jeg følte det gikk skikkelig bra, helt til jeg ble forbikjørt av en liten tass (kanskje rundt 8-10 år). Ha suste nedover skråningen. Jeg la meg til side og slapp forbi følget hans. En venn eller en storebror og det som antagelig må ha vært faren eller en enda større bror. Når jeg er ute og sykler sti, er det ikke så ofte jeg møter på folk. I sykkelanlegg er det viktig å ha respekt for folk som sykler sakte når du kommer bakfra, men de som sykler sakte må vise at de følge med bak også. Derfor bremset jeg ned og la meg helt til siden av sporet slik at de kunne komme seg forbi.

Etter tre timer i anlegget begynte armene å bære seg. Det rister og humper en god del i disse løypene selv om man har god demping. I tillegg holder man seg godt fast i styret. Når klokka passerte 4 timer så vart det nok. Jeg leverte sykkel og utstyr igjen, godt fornøyd med downhilldagen.

Skal du prøve noe annet til en forandring, så ta deg en tur i downhilløypene. Det var skikkelig morsomt.

Jeg har laget en liten video av første runde i Hafjell til dere. Sikkert mange amatørfeil her, men øvelse gjør mester. God fornøyelse!

 

Legg inn en kommentar