#GledeMedSykkel
Sykkelhjulet.no

I motbakke

Av Christian Jensen14. mars 2014

Tilbakeblikk Trollheimen

Sykkelhjelm med Trollhetta i bakgrunnen
Sykkelhjelm med Trollhetta i bakgrunnen

Sann mine ord. I motbakke går det oppover, hvertfall hvis du er i bevegelse. Og det er akkurat der nøkkelen til suksess ligger. Altså ikke i motbakker, men i bevegelse. For noen er det kanskje også nettopp motbakker, enten mentalt eller psykisk, som er veien, om ikke annet indirekte, til suksess. En av mine beste kompiser, Nils, hadde takket ja til en tur i fjellet. Jeg hadde fått dispensasjon hjemmefra. 2013 var det året der familien ble viet mer oppmerksomhet enn ellers. Det å ha en liten pjokk i hus krever sitt. Uansett, jeg hadde fått dispensasjon, så da bar det avsted.

Vi bestemte oss for å starte tidlig. Jeg satte meg i bilen. Alt var møysommelig pakket og klargjort. Ned til minste detalj. Man har selvfølgelig sjekklister. Ja faktisk opp til flere sjekklister. Sykkelen stod allerede festet til taket. Det hadde jeg sørget for kvelden i forveien. Kjøreturen oppover til Minnillia tok ikke så fryktelig lang tid. Jeg kan tenke meg litt i overkant av en time. Målet for turen var å komme oss rundt Gråfjellet. I tilfellet dagen tillot det, så skulle vi også oppom Geitfjellet. Det ble det ikke noe av den dagen, men turen var definitivt verdt både kjøretur og slitet i alle oppoverbakkene.

Selve sykkelturen startet cirka klokken halv elleve. Fulle av mot skulle vi krysse Minnilla. Riktig nok var det lite vann i slutten av august og akkurat da så stolheisen en smule bortkastet ut. Pipa fikk en annen lyd cirka halvveis uti elva. Fremdeles på sykkel og med sammenbitte tenner, kjempet jeg. Djevelen i meg hadde bestemt seg for å ikke gi seg. Føttene plasket ned i vannet, som heldigvis ikke var alt for kaldt. Neste utfordring var å plassere forhjulet fornuftig på steinene i elva.

Etter meg kom Nils. Han var ikke fullt så heldig med plassering av hjulene og endte med å sette den ene foten nedi. Vi ble sittende ved elvebredden og vri sokker begge to. Noen meter unna svaiet stolheisen fornøyd i solgangsbrisen. Så bar det oppover. I begynnelsen var jeg litt eplekjekk, i tillegg tok vi igjen noen til fots. Så syklet jeg meg på en skikkelig smell. Man må jo for all del holde maska og balansen i møte med andre. Hvertfall så lenge de ser deg.

Utsikten over Jøldalen
Utsikten over Jøldalen

Nils, som da var i sitt livs beste form, forsvant lenger og lenger frem. Selv om jeg ville aldri så mye, så nyttet det ikke. Beina var sure, ryggen var sur og jeg var kanskje ikke den enkleste å ha med å gjøre akkurat der og da jeg heller. Likevel så gjør fjellet noe med en. En liten stopp på et av turens vakreste utsiktspunkter, gjorde godt for en heller mørbanket kropp. Herfra fortsatte turen innover i fjellet. En helt fantastisk tur på varierende underlag. Etter en stund tippet vi over kanten og nedover mot Jøldalshytta. Siste partiet ligger fremdeles plantet i minnet, men det første partiet hadde jeg aldri syklet nedover før. Og her ble det Naturen, både 1, 2, 3 og 4. Jeg feiget ut, trynet, gikk på ryggen og veltet. Ja jeg tror faktisk jeg veltet mer enn en gang. Nils forsvant nok en gang, lekende lett,  nedover skråningene.

Vel fremme ved hytta, bar det oppover igjen. Ikke samme retning, men denne gang på andre siden av Gråfjellet. Disse bakkene hadde jeg vært borti en gang før da jeg var på min store oppdagelsesferd. Den gang trampet jeg oppover bakkene så lett som bare det. Denne gangen var det knoting og stabbing, men opp kom vi. Et stykke opp i dalføret, fant vi en passende rasteplass. En god mengde med brødskiver ble dandert og konsumert. Strategisk plassering ved en liten fjellbekk med tidenes friskeste vann, gjorde også sitt med stemningen.

Bekken ned mot Jøldalshytta
Bekken ned mot Jøldalshytta

Mette og gode la vi avgårde igjen. Fremdeles litt oppover, men etter hvert flatet det ut og så tippet det nedover. Nok en gang fant Nils bedre flyt enn meg, men du verden for en bakke. Den varte og rakk. Med litt mer fart, klarte til og med jeg å løfte bakhjulet og vippe det rundt små røtter og stubber.

Nils hadde forlengst forsvunnet over horisonten. Jeg hadde endelig funnet rytmen. Ble stadig litt tøffere. Så tøff at jeg faktisk fant meg et par tuer å løfte fremhjulet på. Små luftige svev som gjorde enda litt mer med selvtilliten. Så siktet jeg meg inn på en liten stein. Løftet fremhjulet og var klar til å ta med meg bakhjulet. Og hva skjer? Jo akkurat i det jeg tar fatt for å få løftet med meg bakenden på sykkelen, så løsner den ene pedalen fra skoen. Jeg er rimelig sikker på at jeg var nære ved å ta en vertikal spagat i løse luften. I et blinkskudd av livets film, lå jeg horisontalt i luften med kroppen. Den ene foten fremdeles festet til sykkelen. Jeg var på vei ned, sykkelen på vei opp og frem. Den må ha løsnet, for jeg landet i lyngen og rullet to ganger rundt. Med farten etter fallet fremdeles i kroppen, slang jeg meg opp på bena. Så meg raskt omkring for å konstantere at ingen faktisk hadde stått med 800mm linse og fanget tullebukken som ramlet nedover fjellsida. Så speidet jeg etter sykkelen, som til min forskrekkelse fremdeles var på hjul og på vei nedover fjellsiden. Det tok riktig nok ikke mange sekundene før den bestemte seg for å legge seg ned på et einerkratt og vente på meg, men jeg hadde kommet meg opp på bena og begynt å løpe før den falt. Jeg plukket den opp og konstaterte at all funksjonalitet fremdeles var slik den skulle være og slang meg avgårde på den igjen.

Sykkelsko i lyngen
Sykkelsko i lyngen

Vel nede ved bilen og nok en tur over elva, fremdeles ikke kloke av skade, valgte vi vannveien. Etter nok en omgang med sokkevri og solgangsbris, var vi på plass ved bilene igjen. Enda en fantastisk tur i fjellet. Jeg kan virkelig bekrefte at det er i motbakke man kommer seg oppover, om man bare er i bevegelse da. Om det har noen effekt på trening og om det på sikt forbedrer helsa eller formen, vites ikke. Det som motiverer meg er at jeg uansett skal tilbake til utgangspunktet. Så i motbakke vil det tilslutt gå like mye nedover.